Reisebrev fra en super uke i Veroli

Lørdag 26.mars

Da var det klart for avreise til Italia og Veroli. Vi hadde vært så heldige å få låne feriehuset til familien Andresen i en uke, og nå var vi definitivt klare for god mat, varmere klima og serpentinersamling på sykkel.

Opp grytidlig lørdag morgen, nattbuss til Oslo S kl 0400, fly til Frankfurt og videre til Roma . På flyplassen i Roma plukket vi opp en leiebil fra Herz, denne hadde vi bestilt på forhånd. Vi sørget for å dimensjonere bilen såpass at vi eventuelt kunne få stappet 3 personer og 3 racersykler inni bilen dersom planen om å leie sykkelstativ skulle skjære seg. Siden vi ikke tok med oss egne sykler til Italia, hadde vi brukt en del tid på å finne et passende sted for utleie av sykler i nærheten av Veroli. Dette viste seg å ikke være så enkelt. Veroli er et lite sted, så vi hadde ingen ambisjoner om å finne noe der. Imidlertid hadde vi store forhåpinger til nærmeste byen av litt størrelse, Frosinone. Etter hvert viste det seg at utvalget av fornuftige utleiesteder nok begrenset seg til to alternativer, begge beliggende sentralt i Roma by. Naturligvis ville man nok ha fått leie sykler i tilknytning til diverse hoteller og den slags, men da er man typisk over i kategorien bysykkel a la Brelett. Kanskje ikke akkurat det man ønsker å utstyre seg med for serpentinersamletur i fjellene. Vi landet til slutt på firmaet TopBikeRental i Roma.

Disse holder til like bortenfor Colosseum, så regn med å stifte nøye bekjentskap med den mildt fascinerende Italienske bytrafikken. Dersom man ikke ønsker seg inn i sentrum, er det andre utleiestedet t greit alternativ, da disse tilbyr seg å levere syklene ut dit man bor, i bytte for et passende antall euro.

Hos TopBikeRental har de et lite utvalg racersykler, i tillegg til noen terrengsykler, bysykler og et par tandemsykler. Racerene er av typen Bergamont Dolce 6.9/9.9, utstyrt med kompaktkrank og Ultegragruppe. Er man stor nok kan man leie karbonhest, men trenger du 54-ramme eller mindre må man nøye seg med modellen under, i aluminium. Utstyret ellers er stort sett likt. Prisen for alumodellen er i skrivende stund er 1000kr for en uke. Da følger det med hjelm, lås og verktøy. Pedaler kan man ta med selv, eller leie i tillegg for et par euro dagen. Nøyaktig hvilke racerpedaler de har vites ikke, vi leide SPD-pedaler (eller hadde med selv). Speedplay-pedaler hadde de i hvert fall ikke, dette var nemlig førstevalget til en av oss. Vi leide også sykkelstativ til å feste bakpå bilen, og fikk plassert alle 3 syklene bakpå der. Imidlertid skulle det vise seg at dette ikke helt uten videre falt i god jord hos de Italienske Caribinieri. Vi satte nemlig blide og fornøyde snuten i retning Veroli, og halvveis på turen bukket sjåfør Oddbjørn under for Colasuget, og svingte inn på en bensinstasjon langs motorveien. Dette skulle vise seg å bli en svært eksklusiv flaske Cola, i hvert fall etter prisen å dømme. Vi fikk nemlig straks selskap av det lokale trafikkpolitiet, som tydeligvis hadde noen budsjetter de skulle nå, og for øyeblikket lå de antagelig ikke spesielt godt an i forhold til dette. I hvert fall så de sitt snitt til å kaste seg over noen uvitende norske turister som i god tro kjørte rundt med sykler bakpå bilen (for øvrig forsvarlig sikret etter alle Knudsens regler). For å være på den sikre siden pratet ingen av politimennene et snev av engelsk, og italiensken vår var vel ikke spesielt mye mer imponerende enn engelsken deres. Gestikuleringen fra herrene i uniform var imidlertid ikke til å ta feil av, og etter å ha konsultert en norsk/italiensk kompis per telefon, skjønte vi at her var det reprimande og bøter på gang. Det å slenge sykler bakpå bilen bringer visstnok ikke umiddelbart stormende jubel og muntre tilrop i Italia. Vi fant egentlig aldri ut om problemet lå i at nummerskiltet på bilen ikke vistes godt nok, eller om det var det at syklene stakk litt utenfor bredden på bilen. Våre venner i trafikkpolitiet endret nemlig forklaring underveis. Løsningen på det hele (utover å bidra med 80 euro i bot) viste seg å være et stort, firkantet pappskilt som man hektet utenpå syklene bakpå bilen. Dette sørget for at nummerskiltet definitivt ikke var leselig lenger, og da var det hele tydeligvis i akseptable former. Vi kunne dermed fortsette vår (tydeligvis ville) ferd mot Veroli. Bortsett fra et stopp på Coop’en i Frosinone forløp resten av kjøreturen uten betydelige ekstrakostnader. Vi kom frem til huset i Veroli i 6-tiden på ettermiddagen, og fikk installert oss, skrudd på varmen og laget middag før vi stupte til køys etter en relativt lang dag.

Søndag 27.mars

Ut på tur! 16-17 grader og delvis skyet innbød definitivt til å kaste seg ut på landeveien.

Etter en fin frokost på terrassen (med fantastisk utsikt ut over dalen) fikk vi stablet i hop sykler og syklister og var klare for å utforske området. Siden dette var første uteturen for året for et par av oss, la vi opp til en relativt kort og rolig tur denne dagen. Vi siktet derfor på en runde som riktignok inneholdt noe klatring underveis, men distansen var ikke spesielt avskrekkende. Turen startet med å trille ned svingene fra Veroli (huset ligger helt på toppen, så alle turer starter med mye nedoverbakke og slutter dermed nødvendigvis med tilsvarende mye oppover). Deretter staket vi ut retning mot klosteret i Trisulti. Her ligger det også en del grotter man kan undersøke dersom man ønsker det. Vi koste oss imidlertid nok på syklene, og fortsatte rett videre mot neste middelalderby, Collepardo. Stort sett innebar transportetappene mellom landsbyene en del svinger nedoverbakke og noen nye oppover igjen til man kom inn i byen. Vi svingte også innom Vico nel Lazio før vi satte snuten tilbake mot Alatri og Veroli igjen. På den siste strekningen ble det sykling på litt mer trafikkert vei, men til Italiensk trafikk å være var det absolutt ikke så ille. Det eneste stedet det kunne være litt ubehagelig var de plassene der asfalten var av dårlig kvalitet ut mot hvitstripa, samtidig som trafikken var tett. Dog føltes ikke dette noe verre enn i samme situasjon i Norge. Bilistene som kommer bakfra gir som regel et lite tut før de kjører forbi, men dette er heller for å si fra at de kommer enn for å vise sin vrede over syklister. Etter å ha trampet oss opp bakkene til Veroli igjen, viste sporloggen ca 56 km, og de bratteste stigningene var ca 26 grader. Det var dog ikke fullt så bratt over veldig lange strekninger av gangen.

Mandag 28.mars

Regn…13 grader og gråvær inspirerer ikke til de helt store utfluktene, så vi bestemte oss for å legge inn en intervalløkt denne dagen.

Bakkene opp til huset innbyr jo til dette, så det var ikke nødvendig å trekke langt av gårde for å få til en kvalitetsøkt her. Den eneste ulempen er at det kan være litt vanskelig å få syklet seg ned etter økta, i og med at det stiger absolutt hele veien opp til huset. Ved å slippe seg ned mot dalen får man lange, fine asfaltbakker opp igjen, med passe stigning til at man kan legge opp til den intensiteten man måtte ønske. Vi la inn noen lange sone3-drag, og når det verste regnet satte inn slengte vi på et hardt drag opp de siste kneikene til huset. Vi syntes vi hadde fått utnyttet dagen bra, og belønnet oss selv med en ettermiddagstur til Roma. Fantastisk fin mulighet å kunne kombinere sykling og sightseeing på denne måten, og attpåtil begge deler på samme dag.

Tirsdag 29.mars

Etter gårsdagens intervalløkt var det på tide med en rolig langtur igjen.

Den oppfatningen var det ingen andre som delte, så da ble det solotur på meg mens de andre jogget seg en tur. Det ble visst mumlet noe om sykkelseter og sitting og akutt inkompatibilitet. Været var omtrent som vanlig Oslo-sommer, med andre ord stort sett oppholdsvær og litt sol, men ikke forlat heimen uten å ta med goretex’en. Kritthvite cumuluser blåste seg raskt opp til mørke tordenskyer over fjellene, så det ble tidlig klart at taktikken var å holde seg i dalen. En fin mulighet til å utforske nærområdet. Jeg trillet eventyrlysten ned bakkene fra huset, og første mål var Alatri, en av de små fjellandsbyene i området. Selv om det så ut til å kunne bli ganske så vått også der, regnet jeg med å rekke en svipptur oppom det gamle bysentrum før slusene ville åpnes. Fra Veroli til Alatri er det først relativt flatt bortover en av de litt større veiene, før man tar inn på veien oppover mot sentrum. Til å begynne med er denne veldig fin å sykle, for den har god asfalt og en brei veiskulder utenfor hvitstripa. Ikke noe problem med trafikken her altså. Etter hvert som stigningen opp til den eldste bebygningen tiltar, blir veiskulderen borte, men asfalten er fortsatt fin, og trafikken er ikke spesielt stor her. Jeg fortsatte helt inn i de smale brosteinssmugene og syklet inn på festningen på toppen. Med ivrig jubel og entusiastiske tilrop (som det antagelig var like greit at jeg ikke forsto noe som helst av) fra de lokale ungguttene fikk jeg min egen lille brosteinsklassiker her J Fra toppen har man super utsikt ned mot dalen, og kan se både mot de høye fjellene med alpinanleggene eller mot Veroli i motsatt retning. Nå begynte det å dryppe litt, så jeg droppet tanken om å legge inn en runde via Fiuggi, og satte snuten i retning dalen rett nedenfor Veroli igjen. Her vimset jeg rundt på noen koselige småveier, og på et sted i noen lunde rett linje nedenfor huset syklet jeg faktisk forbi noe som lignet på et lite sykkelverksted. Det var stengt (antagelig for lunsj) da jeg passerte, men det hang i hvert fall en haug dekk på veggen, samt at det ellers så lovende ut for å i det minste kunne få nødhjelp ved eventuelle sykkelhavarier her. Resten av turen ble lagt innom Frosinone, og deretter på mer trafikkert vei tilbake mot bakkene opp til huset. Nå hadde luftfuktigheten mildt sagt steget betraktelig også i dalstroka nedenfor, så da var det bare å trampe seg hjemover og si seg godt fornøyd med dagens sikksakktur. For øvrig var vel dette omtrent den flateste ruta det var mulig å få til i nærområdet tror jeg.

Onsdag 30.mars

Nå var det på tide med bytte av mannskap. Gaute og Oddbjørn hadde forlatt åstedet, og Michael ville etter planen melde sin ankomst i løpet av ettermiddagen.

Også i dag var “towering cumulus” et stikkord, så jeg gikk inn for å få til en bakkeintervall på beina tidlig på dagen. Man trenger ikke å forflytte seg spesielt langt for å få til en slik økt heller, treningsarenaen ligger rett utenfor stuedøra. Etter en passe oppvarmingsjogg ned den første bakken fra huset, var det klart for hardkjør med 4×4. Bakkene opp mot Torre Carravichia er perfekte til å få opp pulsen, og selv om man ikke sitter på sykkelsetet er det null problem å få kjørt lårene fulle av melkesyre her. Et stykke lenger oppe går underlaget over fra asfalt til grus, og stigningene blir tidvis enda litt brattere. Siden det er viktig med variasjon i treningen, ble det i intervall nummer 3 lagt inn 100m bakkeløp med trillebår. Det hadde seg nemlig slik at jeg midt i intervallet passerte en gård, med tilhørende bonde som strevde fælt med å få med seg en trillebår med dagens ferske gjødselsproduksjon. Ettersom denne samme bonden var en gammel kone hvis rygg hadde en Kongsbergknekk som Birger Ruud ville vært stolt av, hadde jeg ikke helt samvittighet til å bare frese forbi i fint driv. Resten av økta var motivasjonen ekstra høy for å kjøre på knallhardt for å gjøre seg ferdig med bakkene, for nå kan man trygt si at eventuell egen svettelukt var vel kamuflert av de nylig tilførte odører. Etter en forfriskende dusj og servering av velkomstost- og pølse til Michael, tuslet vi ned til Ciociaria for en solid middag bestående av akkurat passe antall retter (mao mange).

Torsdag 31. mars

I dag gikk det over fra norsk til italiensk sommer! Det var fort gjort å bestemme seg for dagens antrekk – kort både over og under setehøyde. Imidlertid ble vindjakkene og lange bein tatt med, da vi siktet oss inn på ukens første skikkelige fjellpass, Forca d’Acero.

Det faktum at strekningen Forca d’Acero – Sora i 2008 var en del av 8.etappe i Giro d’Italia var jo absolutt en bonus for sykkelinteresserte nordmenn på tur. I motsetning til pinglene i giroen ville vi sykle oppoverbakke, så vi la opp til å starte stigningen fra Sora. Grunnet litt sen avmarsj ble det transport med motorkraft til Sora (hm, det var det med pingler da…). Vi satte fra oss bilen på en stor, gratis parkeringsplass i sentrum. Det går helt fint an å ta denne turen uten bil også, det er bare å sette seg på sykkelen og trille ned til Sora. Husk dog at det ikke bare er å trille opp igjen til huset i Veroli J I Sora så det for øvrig ut til at de hadde en skikkelig sykkelbutikk, så her er det nok mulig å få tak i det man eventuelt måtte mangle av deler og verktøy. Langs veiene i sentrum var det satt opp bannere med reklame for et terrengritt som tydeligvis skulle gå av stabelen førstkommende søndag. Har man tatt med seg (eller leid) terrengsykkelen til Veroli, er det sikkert en super opplevelse å delta i dette rittet. Vi hadde imidlertid jevn og varm asfalt som ønskeunderlag, og akkurat dette får man massevis av opp til Forca d’Acero. Stigningen er relativt jevn, og det er aldri veldig bratt noe sted. Denne ruta går det altså helt fint an å bruke til en rolig langtur, til tross for at det blir en del høydemeter til sammen. Underveis har man ofte kjempefin utsikt ned til dalen, så det er nok en grunn til å legge den rolige turen hit. Halvveis opp passerte vi en hanggliderpilot som var i ferd med å gjøre seg klar for å ta av. Området i denne delen av landet er uten tvil ideelt for luftsport også, driver man f.eks. med paragliding eller seilflyging er det ypperlige forhold å finne her. I den forbindelse kan det jo nevnes at flyplassen i Rieti ligger et lite stykke nord for Veroli. Her arrangeres det jevnlig større luftsportskonkurranser, blant annet har VM i seilflyging gått av stabelen i Rieti. Etter å ha lagt inn en lite fotostopp ved hangglideren, gjorde vi unna resten av stigningen opp til passet.

Klokka var vel nå rundt 15 eller så, og Michael begynte å få lyst på frokost. Vi resonerte oss frem til at frokost måtte de vel helt sikkert ha i Pescasseroli, så vi sørget for å gjøre euroene lett tilgjengelig, og startet nedfarten på andre siden av passet. I vår iver etter tomatsaus og mozarello, hadde vi nøyd oss med å ta på oss jakkene, mens vi fortsatt jobbet med strandfargen på leggene. Det tok ikke mange minutter før den potensielle strandfargen gikk over til likblekhet og en ellers kledelig blåfarge, for i full fart nedover på skyggesiden av fjellet var det temmelig fort gjort å bli nedkjølt. Asfaltkvaliteten på denne siden var en del dårligere, så det begrenset seg heldigvis litt hvor fort man kunne kjøre. Vel nede freste vi forbi på nedsiden av den lille fjellbyen Pio med store forhåpninger om hurtig ankomst til en solrik fortauscafé litt lenger innover dalen. Heldigvis for oss var det ingen mangel på fortauscafeer i Pescasseroli, og vi fikk testet opptil flere av dem.

Landskapet på denne siden av Forca d’Acero er for øvrig vakkert, så utsikten over jordene, opp til Pio og til de høye, snøkledde fjelltoppene gjør det vel verd å legge ruta hit.

Klatringen fra Pio til Forca d’Acero var for øvrig også en del av Giro-etappen i 2008. Klok av skade kledde vi litt bedre på oss før nedfarten på tilbaketuren, og det vil nok de fleste gjøre lurt i med mindre det er veldig varmt i lufta. Det tar faktisk en stund å trille ned igjen til Sora, og innen vi nådde tilbake til bilen hadde det rukket å bli skumring med tilhørende temperaturfall. Lengden på ruta vi fulgte i dag ble ca 9 mil.

Fredag 1.april

Nok en klatredag, og nok en dag med strålende vær.

I dag bestemte vi oss for å sanke alpinanlegg. Det finnes nemlig to alpinanlegg på topper som ligger relativt nærme hverandre. Egentlig hadde vi tenkt å legge opp til en runde som gikk oppom begge anleggene og nedom Fiuggi, men siden verken Michael eller jeg kan beskyldes for å forstyrre noens morgenstund, kom vi alt for sent i gang til å få til en såpass ambisiøs rute. Dermed ble det til at vi satte bilen litt nærmere første mål for dagen, og satset på å kjøre mellom de to store stigningene. Vi fikk imidlertid samplet resten av ruta med bil, og det ville vært helt fint å sykle her dersom vi bare hadde kommet i gang tidligere på dagen. Særlig fint så det ut over minipasset mellom de to stigningene. Fra der vi startet dagens tur var det faktisk et par hundre høydemeter nedoverbakke før vi krysset dalen og startet turen oppover igjen på andre siden. Vi hadde et litt for lite detaljert kart, og hadde vel ikke helt studert det nøye nok til å oppdage akkurat dette på forhånd. Dermed ble vi en smule overrasket da veien plutselig gikk bratt nedover etter å ha startet oppskriftsmessig (trodde vi) med tunge oppovertråkk. Altså greide vi å påføre oss selv noen passelig kjølige kilometer til forrett, men det ordnet seg fort så snart vi satte snuten i retning Trevi Nel Lazio. Her stiger det en stund, men på ca 700 meters høyde blir det mer småkupert opp og ned, og man holder faktisk høyden en stund her. Men så er det opp, opp og mer opp. Asfalten her er noe grovere enn hva den var på gårsdagens tur, men trafikken er så godt som fraværende. Det er definitivt fordelen med å sikte seg inn på alpinanlegg på et tidspunkt av året der man strengt tatt skal være over gjennomsnittlig entusiastisk for å gidde å kjøre til fjells for å lete opp de siste råtne snøflekkene. Vi storkoste oss opp bakkene i rolig tempo, til tross for en del motvind på vei opp. Skitrekket på toppen var faktisk i drift, og de få alpinistene som nøt nedfartene hoiet og skrek av glede som om det skulle vært den første snøen for året. Over gjennomsnittlig entusiastiske altså.

Det ble lagt inn et velfortjent lunsjstopp (frokost for Michael ja) i Filettino på vei ned igjen. Her var det såpass varmt og koselig i solveggen at vi somlet i halvannen time før vi trillet videre. Jeg fikk til og med lurt til meg en Cappucino, selv om serveringsdamas blikk og italienske gloser vitnet om at hun nok mente at jeg hadde en skrue løs som kunne finne på å drikke noe slikt noe (melk i kaffen altså) langt utpå dagen. Imidlertid regnet jeg med at vi var avslørt som håpløse turister for lenge siden uansett, så jeg tok sjansen på å insistere på at det faktisk var Cappucino jeg ville ha. Etter hvert fant vi sannelig igjen de 200 høydemeterene vi hadde mistet på starten av turen, og deretter fikk vi fart på bilen for å rekke hovedklatring nummer to for dagen. Vi satte opp farten på beina også, for vi var vel i ferd med å innse at det fort kunne bli mangel på dagslys før vi ville komme ned igjen.

Veien opp fra Guarcino til Campo Catino var en fryd å sykle, kjempefin asfalt og null trafikk. Faktisk møtte vi vel ingen biler bortsett fra et par helt på slutten av turen. Disse skulle antagelig opp til et observatorium som lå et stykke oppe i fjellet. Vi kunne nok med fordel ha lagt inn en halvtimes ekstra margin i forhold til det vi gjorde, for det ble en temmelig kald og mørkt avslutning på turen. For Michael hjalp det en smule å ta av seg solbrillene, men han burde kanskje tenkt på det litt før vi kom tilbake til bilen… Også i dag ble turen på litt i overkant av 9 mil. Med dette var vårens sykkelItalia-eventyr over, og nå gjensto kun en bedre middag på restaurant Miravelle før en god natts søvn og retrett til Oslo via Vatikanstaten dagen etter. Vi hadde en super uke i Veroli, og trivdes svært godt i det lille huset i fjellsiden. Med en beliggenhet som muliggjør en haug av ulike aktiviteter, og en terasse med en utsikt som gjør at man egentlig ikke vil forlate huset heller, så er stedet absolutt å anbefale hvis ferieplanene innebærer en tur til Italia.

Én kommentar til «Reisebrev fra en super uke i Veroli»

Det er stengt for kommentarer.